Musical notes background

Historie

Talent er et navn som har eksistert lenge i norsk platebransje. I 1972 ble Talent Produksjon AS starter av Arve Sigvaldsen. Selskapet hadde stor suksess med artister som Inger Lise Rypdal, Stein Ingebrigtsen, Gro Anita Schønn m.fl, og ikke minst plateserier som TREFF, Countryfest og Frem fra glemselen.

I 1975 åpnet Talent Studio i Oslo. Frem til 1982 var dette et av verdens fremste innspillings-studioer.

Arves anekdoter

Arve Sigvaldsen har jobbet i norsk platebransje siden 1966. Han bygget opp plateselskapet Talent på 70-tallet, og deler med sine anekdoter et morsomt «behind the scenes» blikk på norsk musikk-historie.

Hvordan det hele begynte:

Jeg var på vei fra militærøvelse i Hammerfest med Hurtigruta i 1966. På bakre dekk, fant jeg en gammel Aftenposten. Der sto det annonsert etter ”Repertoarassistent” til NERA i Oslo. De hadde flere platemerker, bl.a. RCA hvor selveste Elvis var den store stjernen. Klart jeg søkte ! Etter et par brev frem og tilbake, holdt de jobben åpen til jeg dimitterte. 11.7.1966 ble min første arbeidsdag for NERA i Norabakken. Uken gikk med til å høre på prøveplater og gjøre meg kjent med ansatte og forholdene. Fredag fikk jeg beskjed om å møte i studio direkte mandagen etter, og 18.7.1966 ble mitt første møte med Roger Arnhoff lydstudio, med avhoppede østtysker Bloch bak spakene. Og inne i studioet – et band fra Bodø som hadde vunnet en talentkonkurranse. De kalte seg 1-2-6 med frontfigur Asbjørn ASA Krogtoft. ASA både skrev og sang låtene. Studiosystemet var direkte opptak på 2-spors stereo. Det fungerte slik at alle beslutninger mht. klanger, lydinnstillinger og panoreringer måtte tas i farta, uten mulighet for å mikse slik man gjør i dag. For å legge på ekstra sang eller instrumenter, trengtes 2 stereomaskiner; du spilte av opptaket fra den ene, og tok opp på den andre med tillegg av nye sang- eller instrumentalpålegg. Resultatet av denne aller første session ble singleplaten VETO og LITTLE YOU. Hovedstadens popkritikere fornemmet ”noe” og en karriere var på vei.

 

Arves anekdoter #1: Inger Lises første plate.

På 60-tallet hadde NRK en meget dyktig TV og plate-produsent; Svein Erik Børja. The Pussycats var blant hans producer-meritter, og han styrte alt av pop-produksjoner for NRKs TV-monopol. Han fulgte nøye med på hva jeg produserte og jeg fikk mye kjeft. Ikke desto mindre kunne vi også samarbeide. Vi ble enige om å samprodusere et interessant band fra Toten kalt Wentzel. Sjefen var Geir Wentzel og blant de 9 medlemmene var Sveinung Hovensjø (bass) og 18 år gamle Inger Lise Andersen (vokal). Resultatet ble ”Get Closer”.

Arves anekdoter #2: 1-2-6 – Elisabeth

Bandet 1-2-6′ eneste studioalbum ”Curtains Falling” ble påbegynt i 1967 og utgitt i 1968. Asbjørn Krogtoft skrev alle sangene. Deler av produksjonen ble spilt inn på ”3-spors” og bragt til Sverige hvor jeg fikk lagt strykere og ekstra kor på noen av sangene. Mats Olsson arrangerte påleggene. Lasse Samuelson spilte trompet og Björn Ulväeus la korstemmer. ”Elisabeth” med denne besetningen ble en Topp 10 hit på VG-lista. Tross suksessen, ble bandet oppløst i samme periode som LP-albumet skulle lanseres.

Arves anekdoter #3: Stein Ingebrigtsen – Langt hår

Stein Ingebrigtsen fra Namsos, ble landskjent i 1968 da han delte seieren i NRKs konkurranse «Talent 68» med Ingunn Hiorth. En omstemming (NRK hadde bare én premie) ga riktignok Ingunn seieren. Steins fyldige, upolerte stemme traff meg rett i hjertet og etter litt ”tautrekking” ble et langt samarbeid innledet. Jerry Reed (US Mail, Guitar Man for Elvis/Smokey & The Bandit-filmene) hadde laget ”Long Gone”, Terje Mosnes skrev tekst og Carsten Klouman arrangerte. Svein Erik Børja ringte og ga meg huden full, men ”Langt Hår” lever ennå, til noens ergrelse og manges glede.
Og Stein Ingebrigtsens karriere skjøt fart, noe Jens Book-Jenssen hadde forutsagt flere år tidligere til en trønderavis etter å ha blitt ”kompet” av Stein og hans band Stein Hendrix.

Arves anekdoter #4: Finn Kalvik: Finne meg sjæl

Ole Haukis Dolphin Club i Oslo var stedet for ungdom med gitar og sangglede på slutten av 60-tallet. Mange av dagens kjente visesangere debuterte der. Jeg ble tipset om unge Finn Kalvik og hans sang ”Finne meg sjæl”. Vi fant veien til Roger Arnhoff studio etter å ha diskutert oss gjennom besetningen. Det endte opp med Finn på gitar og sang, og Torgny Skogsrud på kontrabass og fløyte. Ungdommen syntes låta var fin, men salgsteamet på NERA (RCA) syntes den var fæl. Det skal sies at de var 1 generasjon over Finn og meg. Finn lånte etter hvert min studio-opptaker og spilte inn demoer til et helt album. Vi hørte på det sammen, og jeg sa jeg skulle presentere det for selgerne noen dager etter. Da Finn kom innom for å høre ”dommen”, kunne jeg bare si: ”Sett deg i stolen min, ta telefonen og ring hvem du vil, så skal jeg løse deg fra kontrakten”. Finn ringte ”gjennom veggen” til Totto Johannessen i den gang Nordisk (Universal) som sa ”Kom igjen”. Slik gikk NERA glipp av ”Tusenfryd og grå hverdag” og ”En tur rundt i byen”. Finn og jeg tok opp igjen samarbeidet mange år senere, men det er annen historie.

Arves anekdoter #5: Inger Lise Rypdal – Romeo og Julie

Etter platedebuten med Wentzel, spurte jeg Inger Lise om hun hadde noen tanker for en solokarriere på norsk. Etter en del repertoarsamtaler endte vi på tyske ”Romeo & Julie”. Ettersom det stort sett gikk på engelske pop-produksjoner på den tiden, var det ingen aktive tekstforfattere på norsk, og heller ingen moderne arrangører. Det resulterte i et samarbeid med POP-revyens journalist Terje Mosnes på tekstfronten. Vi søkte… RCA om å få benytte (Little) Peggy Marchs originale bakgrunn med Henry Mayers orkester, og dermed bar det inn i studio. Og der ble vi – lenge. Inger Lise slet fælt med stemmebåndene, som nok hadde en sammenheng med at hun sang på Club 7 stort sett hver kveld. Men endelig satt det ! Inger Lise sang også inn 2. stemmen (den høyeste), like sterkt og fint, og jeg tror Norge kan deles inn i omtrent 2 like deler som mener 1. stemmen er melodistemmen og de som synger 2. stemmen når de skal huske ”Romeo og Julie”. Uansett; det ble et brakende gjennombrudd for den unge Toten-jenta og plutselig visste alle hvem hun var.

Arves anekdoter #6: Nordre Sving Blandede Mannskor og Orkester: Bislet Special

I 1969 skulle Knut Bjørnsen lage et skøyteshow i NRK, og spurte Terje Mosnes om han kunne skrive en sang til showet. Melodien het opprinnelig ”Lily The Pink”. Det var hastverk for å få dette ferdig. Jeg hadde hatt pågang fra bandet The Buccaneers ved Bjørn Langli som jeg kjente privat. Jeg ringte Bjørn og sa jeg hadde et prosjekt, men de kunne ikke kalle seg Buccaneers. Bjørn aksepterte under forut…setning av at de også fikk spille inn en single under eget navn. En sen tirsdagkveld ble ”kompet” satt i loftstudioet til Arne Bendiksen. Jeg hadde fått selveste Kjell Karlsen og orkesteret hans til å spille. Da vi sto nede i bakgården etter endt session, sa Kjell. ”Du Arve, det er vel ikke nødvendig at du forteller hvem som spiller på den plata”. Nei, det var greit for meg. Neste kveld/natt kom Buccaneers i Roger Arnhoff studio. Jeg hadde fått med meg litt ”te me’ no’ godt i” hjemmefra for å sette stemningen. Gunnar Johansen og Kolbjørn Hagen satte vokalinnslagene, mens Bjørn Langli og Harald Meland var med i heiagjengen. ”Bislet Special” ble en dundersuksess og Nordre Sving hadde presentert seg. Noen uker etter fikk jeg en telefon fra Kjell Karlsen: ”Du Arve, kunne du ikke prøve å få fram hvem som egentlig spiller på den plata ?”.

Arves anekdoter #7: Gro Anita Schønn: En enkel sang om frihet

Gro Anita (1950 – 2001) hadde startet sin karriere allerede i 1966 som ”Sandie & The Shakemen”. Senere ble det ”Cindy” før hun kom til RCA under sitt døpenavn Gro Anita Schønn, jenta fra Røyken. Etter en lovende start bl.a. med ”Lutfattig læregutt” slo hun til i 1970 med ”En enkel sang om frihet”. Slo til i dobbelt forstand. Gro Anita var forsynt med et heftig temperament, og denne dagen i studio ble det mye kjeft …å få for arrangør Terje Fjærn, tekstforfatter Finn Sidselrud og undertegnede produsent. Jeg hadde nesten gitt opp det hele, men vi kom da i mål, og jeg klippet sammen en rekke biter til en hel sang. Da jeg kom ned på kontoret var de andre ansatte i plateselskapet NERA spente på resultatet fra studioet. ”Jeg aner ikke” sa jeg, som sant var. ”Dere får dømme selv”. Dermed satte vi i gang tapen, og kommentarene gikk ensidig i retning av: ”Noe så nydelig”, ”Så flott hun synger” – nr. 1 på VG-lista i ukevis – over 25.000 solgte singleplater – og freden senket seg.

Arves anekdoter #8: Stein Ingebrigtsen: Es regnet nie in Kalifornien

I presentasjonsskrivet fra det tyske plateselskapet, ble etternavnet forkortet til Ingersen, de slo av 5 år på alderen (fra 28 til 23), og mente at han hoppet like bra som Toralf Engan i yngre dager ! ”Es regnet nie in kalifornien” gikk inn på de tyske singlelistene og Stein ble kalt ned av tyske Teldec for å gjøre en ukes promotur. Vi besøkte Radio Luxemburg, samt TV stasjoner i Kiel, Köln, Frankfurt og Hamburg. Siste opptreden var på ”Die Schaubude” på NDR i Hamburg, sammen med andre artister. En av dem var amerikanske Al Martino som hadde mange hits på samvittigheten bl.a. ”Spanish Eyes”. Jeg spurte Stein om han hadde lyst til å hilse på Al Martino. Jeg gikk bort til Al, presenterte meg og sa jeg hadde en ung artist fra Norge som gjerne ville hilse på han, og kanskje få noen gode tips på veien. Al Martino ble fly forbannet, sa det ikke var hans oppgave å hjelpe fram nye artister. Han var virkelig avvisende. Temmelig betuttet gikk jeg tilbake til Stein og meddelte resultatet. Al Martino gjorde sin opptreden, og etter han var det Steins tur til å synge ”So Wie Du” (Only You). Etter opptredenen satte vi kurs for garderobene som lå i enden av en lang korridor. Midt i korridoren, lent opp til veggen, sto Al Martino. Da vi var på høyde, kom han fram til Stein og håndhilste. Vi hadde en kort, men hyggelig samtale. Det Stein og jeg ikke visste var at Al Martino nylig hadde avsluttet innspillingen av den første ”Gudfaren” filmen i rollen som Johnny Fontane. Trolig var han så infiltrert med ”mafiatankegang” at han mistolket min høflige og ydmyke første henvendelse ! Stein gjorde 4 tyske singler, samt medvirket på en rekke TV-lanserte Hitalbums. De sendte opp en hyggelig promotionsjef til Oslo for å planlegge Steins videre karriere i Tyskland. Som avslutning på kvelden tegnet og forklarte han hva de skulle gjøre med Steins karakteristiske fortenner; file ned og sette ”feilfrie” kroner. Jeg så blikket til Stein og forsto at der og da var Stein Ingersens tyske karriere over.

Arves anekdoter #9: TREFF-serien

De to ”stjernene” Inger Lise Rypdal og Gro Anita Schønn hadde begge smakt på den ”ypperste suksess”, nemlig 1. plass på VG-lista ! Vi gikk inn i en fase hvor det kanskje var naturlig å se etter mer ”avansert” repertoar. Det resulterte i ”salgsflopper”, samtidig som utenlandske hitplater tok oppmerksomheten i media (NRK), til fortrengelse for norske artisters prestasjoner. Løsningen ble å etablere en plateserie som tok for seg utenlandske hits på en måte som viste at vi hadde like gode artister, arrangører, musikere og studioer her til lands. Den første innspillingen ble utgitt i 1971, først på kassett og Stereo 8 cartridge (for de som husker det). LPn kom flere måneder senere. Jeg avtalte nemlig med RCA i England at de skulle mastre og produsere vinylen. Alt hørtes fint ut bortsett fra det faktum at på den tiden streiket engelske arbeidere for ”alt mulig”, og den første TREFF-platen ble rammet av et par slike streiker ved fabrikken. Men tilslutt kom da det første TREFF-albumet ut til publikum. Artistene var Inger Lise, Gro Anita, Helge Borglund (ja han med Glemselen), Terje Fjærns orkester og Nordre Sving. Stein Ingebrigtsen var på turne, og kom ikke med i prosjektet før neste album. Til tross for den trøblete starten, slo planene til og Treff innfridde forventningene fra første stund.

Arves anekdoter #10: TREFF på Talent

Vi rakk én TREFF utgivelse på ”Talent” etiketten,sent i 1972. Den fikk tittelen ”På TREFF med…1”, etter de 4 første RCA utgivelsene. Inger Lise Rypdal var klarert men Gro Anita Schønn og Stein Ingebrigtsen var fremdeles under kontrakt med RCA. NERA/RCA ga imidlertid sin tillatelse til at de medvirket. De hadde jo også distribusjonen. Andre medvirkende artister var Nordre Sving og barnestjernen Anne Mette Torp. Terje Fjærn arrangerte og Svein Boye Andersen tok bildet. Albumet nådde 18 uker på VGs Topp 20 med 2. plass som høyeste plassering. Treff-serien, samlet med sine 21 utgivelser, lå til sammen 240 uker på VG lista. Siste utgivelser kom i 1978, men i 2008 ga EMI ut en «Det beste fra TREFF serien som lå ytterligere uker» på VG-lista, og om noen få uker er igjen TREFF tilgjengelig på en helt ny dobbelt-CD.

Arves anekdoter #11: Stein Ingebrigtsen – Landevei

På denne tiden i 1971 hadde jeg fått ansvaret for NERAs totale musikkatalog med unntak av klassisk, og det var nok å henge fingrene i. Mange kjente personer møtte jeg, og husker godt hyggelige treff med folk som Willie Nelson, Hank Snow, Harry Nilsson, Bobby Bare, Waylon Jennings, Lee Hazelwood, Grace Slick, José Feliciano og mer ”hjemlige” folk som de kommende ABBA medlemmene. På hjemmefronten gjorde Stein Ingebrigtsen store fremskritt, bl.a. med ”Landevei” som i ettertid nærmest er blitt et ”landemerke”. Håvard Bratvolds band HOWARDS var et kompetent band på denne tiden, og backet både Stein og Inger Lise på turnéer. De sørget også for orkesterbakgrunnen til ”Landevei” og ”Jeg fant min frihet”.

Arves anekdoter #12: Inger Lise Rypdal – Jeg fant min frihet

En viss skatteinspektør på 70-tallet fikk en tvilsom berømmelse, i det han spesialiserte seg på å avdekke det han mente var norske artisters mangelfulle skattemoral. Mange ble bragt til fortvilelse av den intense forfølgelsen. Tekstforfatteren Gunnar Jørstad og jeg tok han med i sangen ”Jeg fant min frihet”, og da ble det rabalder. En rask rettsak ble gjennomført og NRK, NERA, Gunnar Jørstad og jeg ble dømt til å betale en overkommelig erstatning, samt å fjerne skattefutens navn fra plateinnspillingen. Dette ble gjort, en pipetone erstattet navnet, coveret ble merket ”Sensurert versjon”, VG lista og suksessen var et faktum.

Arves anekdoter #13: 1-2-6 – Graveyard Paradise

Etter den første suksessen, ville plateselskapet Nera satse videre på bandet. Sanger og frontfigur Asbjørn Krogtoft komponerte flere låter og sendte meg demoinnspillinger. Rett før påsken 1967 sto 1-2-6 igjen i studio. Denne gang ble en rekke sanger spilt inn. «Graveyard Paradise» skilte seg ut som en fin oppfølger til «Veto». De fire medlemmene Asbjørn Krogtoft, gitar, Gunvar Marken, gitar, Oddvar Hanssen, bass og Roger Saksenvik, trommer spilte alle instrumenter selv, men grunnet tidspress, la jeg på bakgrunns koret senere. Det koret besto av Hermund Tronvik, Lars Bjune og Lasse Hovd fra Key Brothers. «Graveyard Paradise» ble et stort gjennombrudd for 1-2-6 med 2. plass på VG-lista, 23 000 solgte singler og utgivelse i mange land. Og nesten 50 år senere låter det fortsatt friskt og spennende !

Arves anekdoter #14: ASA – Rekkene

Asbjørn Krogtoft (ASA) startet etter 1-2-6 et nytt band Taboo som gjorde et par singler før de gikk i oppløsning. Så var ASA på egen hånd, og markerte seg med sterke konsepter, sanger og tekster. En sang som jeg gjerne trekker frem er ”Rekkene”. Den handler om hvordan livet egentlig består av rekker, fra vi fødes til vi dør. Det er hele tiden snakk om innordning.
Til innspillingen hadde Knut Riisnæs hjulpet meg å skaffe musikere, og inn i studioet marsjerte Club 7’s legendariske profiler Christian Reim med bassen sin og Tom Karlsen som rigget opp sitt trommesett. Disse to var kjent for alt annet enn å innordne seg i rekker. Det skulle også prege innspillingen.
På et visst tidspunkt kom jeg til å kalle musikerne inn i kontrollrommet for en liten samtale. Jeg sa: ”Det swinger ikke ordentlig. Det blir for mye og for utflytende”. Christian ble umiddelbart forbannet og kommanderte Tom Karlsen: ”Tom, han sier det ikke swinger. Pakk horna – vi stikker !”. Dermed forsvant de 2 gutta med trommer og bass. Etter en stund kom Christian tilbake inn i kontrollrommet og spurte ”Ber du om unnskyldning ?” Spakt gjorde jeg det, og gutta rigget opp igjen. ASA skulle tilbake til Bodø med fly samme kveld, så vi ville jo gjerne få dette til. Så fortsatte vi, med luftige trommehvirvler og basstoner i alle retninger. En ny uheldig replikk fra produsenten, resulterte i ny runde med «pakk horna – vi stikker” og ut i bakgården.
ASA sa seg villig til å prøve å få dem inn igjen. Han gikk ut og brukte all sin musikalske og diplomatiske sans. Tilslutt kunne vi fullføre innspillingen. ASA la på en ekstra gitar, orgel og sang. Nå kjenner du historien – kos deg med den neste gang du hører på Rekkene.

Arves anekdoter #15: Inger Lise Rypdal – Si hva du tenker min kjære

Tidlig i 1969 deltok jeg på et RCA møte i London. Vi besøkte BBC og fikk komme bak kulissene i en «Top Of The Pops» produksjon. Der satt Peter Sarstedt og fremførte sin kommende storhit «Where Do You To My Lovely». Jeg fikk med platen hjem og i Terje Mosnes’ norske språkdrakt og med Carsten Kloumans orkester fikk Inger Lise sin 3. strake hit med 15 uker på VGs 10 på topp.

Arves anekdoter #16: Benny Borg på TREFF

På den andre platen i serien – Treff 2 begynte tingene å komme på plass. Full kontroll over fabrikasjonen denne gang.
Stein Ingebrigtsen kom med på laget. Og jeg innledet samarbeid med en svært dyktig og spennende svensk artist og låtskriver – Benny Borg. For de som måtte lure på det fikk Benny Artie Borg sine 2 fornavn etter farens 2 store musikalske forbilder Benny Goodman og Artie Shaw. Pappa Borg spilte klarinett 🙂
På denne plata kan du høre den flotte «Butterfly».
Treff-serien, samlet med sine 21 utgivelser, lå tilsammen nesten 5 år på VG lista, og det til tross for en omfattende piratkopiering, som var en del av hverdagen. Siste utgivelse kom i 1978, men i 2008 ga EMI ut en Det beste fra TREFF serien som lå ytterligere uker på VG-lista. Og i 2017 ga vi ut en flott dobbelt-CD som kan bestilles på vår Facebook-side.

Arves anekdoter #17: Stein Ingebrigtsen – Cento campane

På NRK TV startet en italiensk serie i 4 ukentlige episoder som het ”Il segno del commando” (Det magiske tegnet). Jeg satt hjemme og så den sammen med fru Wenche og Pål (2). Episoden ble avsluttet med en fantastisk melodi. Den må jeg ha, tenkte jeg, og oppsøkte noen kjente musikkhandlere på mandagen. Nei, ingen hadde hørt om den sangen. Jeg kontaktet Stickan Anderson som alltid hadde kontaktnettet i orden. Han ordnet med rettigheter og sendte over den italienske teksten. Påfølgende lørdag satt jeg med opptaksutstyr og fikk sikret innspillingen. Terje Fjærn var klar for å arrangere og skaffe musikere, Stein fikk tekst og melodi, studio ble booket til mandag, ei jente som jobbet i platebutikk på Manglerud og var forlovet med en italiener, ble engasjert som språk-konsulent og i løpet av mandagen var ”Cento Campane” i boks. På tirsdag hadde jeg ordnet med mastering hos Ivar Finsen i Nordisc på Sandaker. Vi spilte gjennom sangen for åpne dører, og flere Nordiscansatte (nå Universal) strømmet til for å høre de flotte tonene. Det ble avtalt at jeg skulle hente pressmatrisene, som er verktøyet man presser plater fra, neste ettermiddag. Platen skulle presses hos Ulf Conrneliussen som hadde platepresseri på Steinsletta før Hønefoss. Vi ankom og Wenche og Pål ventet i bilen på utsiden, mens jeg gikk inn for å hente matrisene. Der kom jeg inn i et stort rom hvor ”hele” Universal/Nordisc-staben med hollandsk økonomidirektør, Totto Johannessen og andre ”viktige” folk sto oppmarsjert. Det var nærmest en Canossagang, diagonalt over gulvet hvor Slobodan, som hadde utviklet masterne, sto i et hjørne med aluminiumsboksen som inneholdt dem. Jeg måtte nærmerst slite den ut av hendene hans. Det jeg senere fikk vite var at Nordisc hadde ”våknet”, funnet ut at de hadde soundtracket med Nico, og hadde en ekspress flylast underveis fra Italia med 10.000 singler ! Men vi dro i full fart retning Hønefoss hvor Ulf Corneliussen og hans studerende sønn sto klare til å presse opp det første antallet som skulle brukes til media. Deretter bar det tilbake til Oslo med virkelig rykende ferske singleplater. Vel hjemme skrev jeg for hånd brev til de sentrale programlederne i NRK, kjørte ned til NRK resepsjonen nattestid, og leverte varene. Allerede neste dag trykket NRK programlederne platen til sitt hjerte, og spilte Stein Ingebrigtsen og ”Cento Campane” i alle sendinger. Sangen ble en fantastisk suksess i 1972 og Stein Ingebrigtsen fikk sin første nr. 1 og 18 uker på VG-lista.

Arves anekdoter #18: Gro Anita Schønn – Eviva España

Lederne i NERA der jeg jobbet, adm dir, og rep. sjef hadde tidligere annonsert ovenfor meg at jeg måtte være klar til å ta over når de ble innhentet av pensjonen. Imidlertid kom det til flere ansatte som også ville ha et ord med i laget på den fronten. Istedet for å kaste meg inn i en strid om toppvervene i selskapet, valgte jeg å starte egen virksomhet – Talent Produksjon. I et lengre brev til ledelsen i 1972, sa jeg opp jobben, samt tilbød å knytte en distribusjonsavtale. Begge deler ble akseptert. Jeg kunne fortsette TREFF-konseptet, dog under et endret navn: ”På TREFF med…”. Jeg gjorde alle artistene oppmerksomme på hva som skulle skje, og stilte dem helt fritt til hvorvidt de ville følge med meg eller NERA. De aller fleste kastet seg på og ble med meg videre. Gro Anita Schønn var imidlertid bundet opp noe lenger, og leverte NERA en flott avskjedspresang -«Eviva Espana», som hun selv hadde plukket med seg fra Syden. Den gikk rett til topps på VG-lista. Kari Nergaard skrev teksten og Terje Fjærn produserte.

Arves anekdoter #19: Inger Lise Rypdal – Fra 4 til 70

NRK ville lage et portrettprogram på Inger Lise basert på tiden etter ”Fru Johnsen”. Jo Vestly hadde regien, og det ble slik at NRK-folkene sto i studio og ventet på en ferdig mix for så å dra rett ut i felten for å lage filmen. Pete Knutsen arrangerte. Av Benny Borg hadde vi fått sangene ”En spennende dag for Josefine”, ”Han er overalt” og ”Nyforelsket 70 år”. Fra José Feliciano fikk vi ”Regn”. Fra årets Eurovision Song Contest gjorde vi ”Eres tu” om til ”I mitt liv” og resten er vel norsk pophistorie med tidenes første norske Platina album. Selv Terje Rypdal, som ellers ikke var nådig, ringte med en gang han hadde hørt albumet, og gratulerte. Vi gjorde innspillingene dels i Roger Arnhoff, dels i Arne Bendiksen studio på 8-spors lydsystem. Jan Erik Kongshaug og jeg satt på natten i AB studio og forsøkte å få orden på mixen av ”En spennende dag for Josefine”. Det var overhøring på alle kanaler og en enormt vanskelig balansegang. Vi sa en del ting den natten. Neste ettermiddag ringte Jan Erik og spurte om jeg mente det jeg sa i natt ??? At vi skulle hatt et eget studio ? Ja visst. Det ble kimen til Talent studio, og Inger Lise fikk Spellemannsprisen for albumet.produserte.

Arves anekdoter #20: Frem fra glemselen

Per Johan Skjærstad fra Løten samlet inn de gamle visene gjennom utallige besøk hjemme hos folk som kjente sangene fra folkemunne. Og via samlinger fra biblioteker og arkiver. Rita Engebretsen fra Solør og Helge Borglund fra Hamar ble hentet inn for å synge og landets dyktigste musikere spilte. Bjørn Kruse, senere musikkprofessor, arrangerte de første innspillingene og fikk bl.a. Aage Kvalbein til å spille obligatstemme i ”En sal på hospitalet” mellom alle sine internasjonale oppdrag.
Frem fra Glemselen er Norges største plateseriesuksess gjennom alle tider med et totalt salg på nær 2 millioner eksemplarer av de totalt 22 utkomne kapitlene. Serien er unik i norsk platehistorie. En nasjonal arv av skillingsviser og sanger fra folkedypet er tatt vare på. Hele 188 uker på VG lista er det blitt og stabler av Gull, Diamant og Platina-plater. Og nå i 2017 har vi laget kapittel 22 ”Hjemkomsten” – FREM FRA GLEMSELEN hvor ukjente opphavsmenn er byttet med meget kjente: Edvard Grieg, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Ivar Aasen, Richard Nordraak for å nevne noen. Og Rita og Helge leverer en nydelig plate med Norges mest kjente sanger hentet fra «Sangboka» som svært mange husker fra skoledagene.

Arves anekdoter #21: Countryfest

Som tidligere nevnt hadde Jan Erik Kongshaug og jeg snakket om å bygge vårt eget studio, og dette var nå en realitet. Jan Erik hadde sagt opp jobben hos Arne Bendiksen og vi var i gang med planleggingen. NRK hadde dratt igang TV programmet LANDHANDLEREN med Vidar Lønn Arnesen og norske artister som sang countrymusikk . Vi fikk tilbud om å gjøre en plateversjon. Jan Erik tok seg av produksjonen på sin gamle arbeidsplass. Et nytt navn, Bjøro Håland, hadde lang fartstid som bygningarbeider i Brooklyn og derav en viss amerikansk slang på norsken. Jeg tok med hans innspilling av ”Adios Amigo” til NERA som skulle distribuere for oss, og sa jeg hadde funnet en gammel tape i studioet. De hørte og sa ”Nei, dette kan du ikke gi ut”. ”Joda den er minst 10 år gammel og da kan man bare ta det”, løy jeg. De var overbeviste om at de hørte et gammelt opptak med Jim Reeves på norsk fra den tiden han var her. Til slutt fortalte jeg om Bjøro Håland, og de ble meget imponerte. «Countryfest” ble også en gedigen seriesuksess. Det neste albumet produserte vi i eget studio, og det solgte 130.000 eks.

Arves anekdoter #22: Jens Book-Jenssens comeback

I 1975 satte vi igang byggingen av eget studio. Lokaler var funnet. Erik Bøhler, nyutdannet tømmermester, ble engasjert til byggeprosjektet. Erik og jeg var venner, gift med hver vår kusine Wenche og Torill. Jan Erik Kongshaug var studiosjef og ledet prosjektet. Kampen Mek. verksted ble raskt til Nord Europas flotteste innspillingstudio med 240 m2 studioflate, takhøyde inntil 5 meter og et studiorom på 60 m2. Det store Steinway Grand flygelet var det Keith Jarrett som tok ut for oss. For liksom å døpe det gedigne studioet ble vi enige om å invitere den gamle storsjarmøren Jens Book-Jenssen til en session med våre beste musikere. Jeg ringte han og fikk høre et par timer om gamle historier, ispedd en del saftige detaljer. Vi ble enige om å møtes på mitt kontor. Da han kom, trodde jeg at jeg hadde gjort ”hjemmeleksa” og viste han min prosjektide. Det var et dobbeltalbum med tittel ”Jens Book Jensen” – En gentlemann i Bygdø Allé. ”Det er to sanger du ikke må be meg synge om igjen. Det er ”Hvite måke” og ”Når kastanjene blomstrer i Bygdø Allé. Det orker jeg ikke, og dessuten er det en manns soleklare rett å få sitt navn stavet riktig. Det er Book-Jenssen med bindestrek og 2 S-er” !  Da var Sigvaldsen ikke høy i hatten. Men det ble plate av det, med Frode Thingæs som orkesterleder og et vennskap som varte livet ut. 65 årige Book’n fikk et gedigent comeback, vant Spellemannsprisen og ble kåret til Tidenes mest populære nordiske plateartist.

Gjestebok

Minnebok